Hvilke verktøy vi bruker når grafikk skal plasseres på scenen

Når vi begynner å plassere grafikk, tar vi aldri utgangspunkt i selve bildet. Vi tar utgangspunkt i scenen. Første verktøy er en målsatt grunnplan og et frontriss i riktig målestokk, tegnet på rutepapir eller i et enkelt tegneprogram. Der markerer vi bredde og høyde på skjermflaten, avstand til gulv, plassering av trapper, musikere og tekniske elementer som henger i veien.

Deltakerne på kurset får ofte en overraskelse allerede her. En skjerm som ser stor ut på en skisse, kan ende opp halvt skjult bak en trommeriser eller en høyttalerstakk. Derfor tegner vi inn alt som står på scenen, også det som ikke er en del av det visuelle uttrykket.

Vi bruker en fast tegning gjennom hele kurset, slik at alle øvelser bygger på samme scene. Det gjør det enklere å sammenligne løsninger og se hvorfor en plassering fungerer bedre enn en annen. Tegningen blir også et felles språk mellom den som planlegger, lyssetteren og den som kjører video.

• Målsatt grunnplan og frontriss i samme målestokk
• Alle faste elementer på scenen tegnes inn
• Samme scenetegning brukes i alle øvelser

Det neste verktøyet er et enkelt rutenett lagt over skjermflaten. Vi deler flaten i like store ruter og gir hver rute en kode, slik at vi kan si «tittel i B3 til C4» i stedet for å peke og forklare. Rutenettet gjør også at endringer kan skrives ned presist og leveres videre uten misforståelser.

På toppen av rutenettet tegner vi sikre soner. Tekst som skal leses fra salen, holdes borte fra kantene og fra områder som kan bli skjult av utstyr eller publikums hoder på de bakre radene. Som tommelfingerregel ber vi deltakerne tenke på at teksten må kunne leses av en som står lengst bak og litt til siden.

Vi øver også på skriftstørrelse. Et ord som er lett å lese på en A4-skisse, kan bli uleselig på tjue meters avstand. Deltakerne prøver seg frem ved å henge utskrifter på veggen i kursrommet og gå bakover til teksten ikke lenger kan leses. Det er en lavteknologisk metode, men den lærer øyet raskt hva som holder.

• Kodede ruter gjør beskjeder presise
• Sikre soner holder tekst unna kanter og hindringer
• Lesetest på avstand før noe låses

Grafikk som fungerer fra salen, trenger ikke fungere i kamera. Et kamera ser scenen fra en bestemt vinkel og med en bestemt bildebeskjæring, og det kan gjøre at en prosjeksjon på bakveggen kuttes midt i et ord. Derfor tegner vi i kurset egne rammer for hver kameraposisjon, slik at vi ser hva som faktisk havner i bildet.

Vi bruker pappramme med utsnitt som et enkelt hjelpemiddel. Deltakeren holder rammen foran seg i en gitt avstand og ser gjennom den mot den tegnede scenen eller mot en oppstilt modell. Metoden er gammel og enkel, men den avslører raskt hvor grafikken må flyttes eller forenkles.

Marte Solheim viser i praksis hvordan samme videoflate kan se helt ulik ut fra midtkamera og fra et kamera plassert til siden. Poenget er ikke å finne én perfekt løsning, men å velge bevisst hvilket blikk som skal prioriteres, og å skrive det ned i planen slik at resten av teamet vet det.

• Egen ramme for hver kameraposisjon
• Pappramme som rask kontroll av utsnitt
• Prioritert blikk skrives ned i planen

Materialene vi velger i grafikken, er ikke papir og blekk, men kontrast og farge. På en LED-flate eller en projeksjon fungerer lys tekst på mørk bunn som regel bedre enn motsatt, og tynne streker forsvinner raskt når scenelyset slår inn. Vi lager derfor et lite fargekart for hvert konsept, med to eller tre tekstfarger og tilsvarende bunnfarger.

Vi snakker også om hva scenelyset gjør. Projeksjon mister styrke i sterkt motlys, og en skjerm kan se grå ut når fronten er kraftig belyst. Deltakerne lærer å spørre lyssetteren om forventet lysnivå på de ulike numrene før de låser fargevalg.

Et nyttig verktøy er en kontrasttabell der hvert nummer får en linje: lysnivå, dominerende farge, anbefalt tekstfarge og merknad. Den lages på én side og henger sammen med storyboardet. Når noe endres i lysplanen, ser vi med en gang hva som må justeres i grafikken, og ingenting oppdages først under prøven.

• Fargekart med få, tydelige tekstfarger
• Spør om lysnivå per nummer før fargene låses
• Kontrasttabell på én side

Det siste verktøyet er et prøvebilde. Vi lager en forenklet utgave av grafikken og viser den på en vanlig skjerm eller et lerret i kursrommet, sammen med en skalert modell av scenen. Modellen kan være laget av kartong og tape, og trenger ikke se pen ut. Den skal bare vise proporsjonene og hva som står foran hva.

Deltakerne bytter på å spille rollen som publikum og som kamera. Én sitter på siste rad, én står bak en tenkt kameraposisjon, og begge skriver ned hva de faktisk kan lese og se. Notatene tas med inn i revisjonsrunden, der gruppen flytter, forstørrer eller fjerner elementer.

Vi sparer ikke på dokumentasjonen. Hver endring får en kort linje i planen: hva som ble flyttet, hvorfor og hvem som ble spurt. Det høres tungvint ut, men i høstmånedene, når sesongens produksjoner skal planlegges parallelt, er det nettopp slike notater som hindrer at gamle versjoner brukes ved en feil.

• Modell av kartong og tape i riktig målestokk
• Én deltaker som publikum, én som kamera
• Hver endring får en kort, datert linje

Etter modulen har du en komplett plasseringsplan for én scene: målsatt tegning, rutenett med sikre soner, kameraruter, kontrasttabell og et prøvebilde som er testet av andre. Dokumentet kan leveres videre til lys, video og scenemannskap uten at du må forklare det muntlig.

Verktøyene er enkle med vilje. De krever ikke dyr programvare, og du kan bruke dem like godt på en liten klubbscene som på et større arrangement. Det viktigste er vanen med å teste før du bestemmer deg.