Da grafikken havnet bak scenekanten: Idas konsert i Sandnes

Ida kom til kurset med et konkret oppdrag. Hun skulle planlegge det visuelle for en høstkonsert i et kulturhus med plass til noen hundre gjester. Bandet hadde en LED-flate bak seg, og arrangøren ønsket tekst, illustrasjoner og små animasjoner mellom låtene. Ida hadde god sans for farger og stemning, men hadde aldri tegnet opp hvor ting faktisk skulle stå.

Hun begynte som mange gjør: med et fint utkast på en hel skjerm, sett rett forfra. Alt lå midt i bildet, med tittelen stor og illustrasjonen under. På papiret så det ryddig ut. Det var først da vi gikk gjennom modulen om grafikk og plassering at vi stilte det enkle spørsmålet: hvem ser dette, og fra hvilken vinkel?

Jeg ba henne markere tre punkter i salen på planskissen: midt foran, langt til siden og på balkongen. Deretter la hun kamerapunktet inn som en fjerde posisjon. Allerede der ble det tydelig at utkastet hennes var tegnet for en person som ikke fantes.

Når Ida tegnet synslinjene, så hun at nedre tredjedel av skjermen var skjult av trommesettet og to monitorer for tilskuere på de første radene. Teksten hun hadde plassert helt nederst, ville aldri vært lesbar for halve publikum. Det var ikke en feil i grafikken, men i plasseringen.

Samtidig lå det en større utfordring i høyden. Fra balkongen så man skjermen skrått ovenfra, og motiver som var smalt komponert midt i flaten, fikk en tydelig skjev virkning. Vi snakket om hvordan avstand og vinkel påvirker hvor stor en tekst må være. En tommelregel vi brukte, var at det som skal leses, må ligge i den øvre halvdelen av flaten og være tydelig større enn det hun først hadde tenkt.

Ida tok dette rolig. Hun tegnet om, flyttet viktige elementer opp og lot dekorative detaljer ta plassen nederst, der det ikke gjorde noe om de ble delvis dekket.

• Tegn synslinjer fra minst tre steder i salen
• Marker hva som dekkes av musikere og utstyr
• Legg lesbar tekst i øvre del av flaten

Konserten skulle filmes for en kort oppsummering etterpå. Da vi la kameraets utsnitt oppå skissen, kom neste overraskelse. Kameraet sto til siden og filmet med lang linse, så skjermen ble beskåret av rammen og vinklet i perspektiv. Teksten Ida hadde flyttet opp, lå nå tett mot kanten av bildet.

Marte Solheim, som underviser i grafikk og scenebilde, pleier å si at kameraet ser en annen scene enn salen. Det stemmer. Salen tåler stor avstand og skrått blikk, men kameraet krever marger og en rolig bakgrunn bak tekst. Ida laget derfor to sikre soner på skissen: én for salen og én for kameraet, og ba seg om at viktig tekst skulle ligge i begge.

Det gjorde plasseringen mer krevende, men langt tryggere. Hun endte opp med færre elementer per bilde og en tydelig rangering av hva som er hovedbudskap og hva som er pynt.

Etter et par runder landet Ida på noen enkle grep. Hun brukte en fast marg rundt hele flaten som ingenting viktig fikk krysse. Hun valgte kontrast fremfor detaljrikdom, fordi lys fra scenen vasker ut fine nyanser. Og hun lagde en liten rute i skotlisten for hver grafikk, med angivelse av hvor på flaten den ligger.

Det siste viste seg å være mest verdt. Lysteknikeren kunne lese av posisjonen og justere spotene slik at de ikke traff teksten. Videoteknikeren visste hva som skulle komme, og kameraoperatøren kunne planlegge utsnittet i forkant i stedet for å gjette seg frem under første låt.

Ida sa senere at hun ikke hadde tenkt på grafikk som noe som deler plass med resten av scenen. Nå så hun det som en del av samme bilde som lys, bevegelse og mennesker, ikke et lag som legges over til slutt.

• Fast marg rundt hele flaten
• Høy kontrast fremfor fine nyanser
• Egen plasseringsnotat i hver rute i skotlisten

På lydprøven gikk Ida ned i salen og satte seg på de tre stedene hun hadde markert. Hun hadde med seg utskrifter av hver grafikk i full størrelse og holdt dem opp mot skjermen, mens teknikeren kjørte gjennom bildene. Noen få ting måtte justeres: en tittel var for liten fra balkongen, og et motiv lå for nær høyre kant sett fra kameraet.

Det som imponerte meg, var at rettelsene tok minutter og ikke timer. Planen var allerede tegnet med tanke på flytting, og hver grafikk hadde en klar posisjon og størrelse. Hun trengte bare å oppdatere skissen og sende den videre til teamet.

På selve kvelden fungerte det som det skulle. Publikum fikk lese tekstene, og opptakene ble brukbare uten klipping rundt ødelagte bilder. Ingenting var spektakulært, og det var egentlig poenget: grafikken støttet musikken og tok ikke oppmerksomheten bort fra den.

Når jeg ser tilbake på forløpet, er det ikke den ferdige konserten som står igjen, men måten Ida lærte å spørre på. Hun starter nå hver plan med å spørre hvem som skal se, og fra hvor. Svaret styrer størrelse, plassering og hvor mye hun våger å putte inn i ett bilde.

Hun har også fått for vane å tegne synslinjer før hun tegner motiver. Det høres kjedelig ut, men sparer henne for omarbeid sent i prosessen, når det er dyrt og stressende å endre. Arbeidet i modulen handler i stor grad om akkurat dette: å gjøre usynlige forhold i en sal synlige på papiret før noen bygger noe.